mandag 27. mai 2013

RPG-utfordring The Society Of Dreamers på 1 time

"Can we try and play "The Society of Dreamers" in just one hour?" Bright shining eyes looks at me. Wondering. There is a curiosity in the group, a hope. "Anything is possible with a little imagination" I say.

Mnemosites

Det var sånn det begynte. I spillet The Society Of Dreamers av Matthijs Holter, står det at spillet kan spilles på 4 + timer. Her stod jeg ovenfor en unik sjangse til å spille på en time. Jeg kunne ikke unngå å ta utfordringen.
Det ble kanskje ikke helt slik Holter tenkte at det skulle spilles, men gøy hadde vi det.

En nærmest magisk spilling, en intens opplevelse.

"My single most intense roleplaying experience this year", sa en av spillerene.
Så hva gjorde vi? Nå skal jeg fortelle deg.


 Først delte jeg ut lapper, hvor vi alle sammen skrev ned to navn, og yrke/professjon. Lappene ble samlet på midten av bordet, og vi trakk en lapp hver. Dette ble karakterene våre.

Karakterer:
Dr.Grunfeld - German Psychiatrist
Klara De Flour - Teacher
Easter - Surgeon
Emma Thornton - Mercenary Soldier
Bill Hansen - Nurse

Etter at karakterene var delt ut, og før jeg hadde fortalt dem hvordan vi spiller spillet, definert tidsepoke eller hvor vi er, stod vi i ring rundt bordet vår og jeg ønsket alle sammen velkommen til "the Society Of Dreamers" "For å beskytte sirkelen mot onde ånder klapper vi hendene våre sammen mot hver hjørne av rommet", sier jeg med klar sermoniell stemme. Vi klapper om hver hjørne og setter oss ned på stolene våre.

Deretter utforsket vi karakterene våre og kikket litt på barndommen deres.
"Vi er alle samlet her i dag, fordi vi har opplevd noe spesielt i livet vårt, noe uforklarlig. Noe du kanskje ikke tenkte på akkurat der og da, men som senere har hengt ved deg. En opplevelse, fra du var liten. Hvem ønsker å begynne å fortelle?"



Dr.Grunfeld starter.
Han var 5 år gammel, og var på telttur med familien. Han hadde sovnet ved en stein, og da han våknet var han helt alene. Skogen var stille, ingen fugler, ingen foreldre.

Solen skinte ikke lenger, og det var mørkt. Grunfeld forsetter innover skogen, og det er nesten som om skogen spiller en marsj for han. 

En takt han senere kommer til å forbinde med krig. Marsjen de spilte da soldatene gikk i kamp, takten av føttene deres som tramper sanden ned. 




Grunfeld kommer til en liten klaring i skogen, og der kan han se en rød figur på himmelen, nesten som en måne. 

Synet av sigden får han til å føle seg trygg på et vis. At han ikke er helt alene. Rundt han forsetter marsjen å gå. Tam-Tam Tam-Tam Tam-Tam.

Gjennom fortellingen kommer de andre spillerene med spørsmål, ber han forklare hvordan det føles, hva som skjer, kommer med ledende spørsmål. Det falt helt naturlig, uten veiledning. Det bare skjedde. Fantastisk.

Jeg tenker at dette kan vi forsette med, og ser ingen grunn til å hoppe ut av immersjonen, og snakke regler.

Easter forteller oss at hun/han er redd for kjæresten sin, at hun har oppført seg rart i det siste, at hun savner den hun pleide å være.  En dag mens de satt på sengekanten, på soverommet deres, følte Easter at det var noe som klorte ham/henne bak øyeeplet. Som et katteklor på baksiden av øyet sitt. hun skriker ut, men det er som om kjæresten ikke enser det. Skriket kommer aldri helt ut. Det er et stille skrik. 

Easter snur seg anklagende på kjæresten sin. Det er som å kikke på en annen person. En fremmed.

Emma Thornton forteller om livet ditt som "Mercenary Soldier". Blodet som dekker hendene mine, og lukten av brent blod. Vi gjør det for saken. Saken er så viktig at vi forsetter å kjempe for den. Er så dypt i blod allerede, det er ingen vei ut. Jeg ser kniven i mine egne hender, men jeg vet ikke hvordan jeg endte opp med den.

Vi holder alle sammen hender, former en sirkel. Støtter hverandre gjennom fortellingene og historiene. Jeg ser på medspillerene mine at dette gir effekt, noen av dem har lukkede øyne, en annen stirret tomt ut i luften, en tåre som samler seg i øyekroken.

Turen kommer til karakteren min, Bill Hansen, sykepleieren.  Scenen min blir mer eller mindre satt av mine medspillere.


Det er tåke mellom meg og bevisstheten, jeg klarer ikke helt å få fatt på minnet jeg trenger å fortelle. 

Easter: Fortell om den gangen du bestemte deg for å bli sykepleier. Da du var ute å løp i parken. Du reddet en gutt, gjorde du ikke?

Jo ... det var sensommer, senere på kvelden enn det som fornuftig var, men jeg trengte en løpetur. Jeg jogget gjennom parken, da jeg kom over en gutt som var angrepet av en hund, den hadde klor gutten kraftig, og det var blod overalt. Så varmt, så utrolig mye. Overalt. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre.

Easter: Men du holdt hendene dine over såret, og reddet han. Hender det at du forsatt har problemer med det minnet?

Ja, det var så mye blod. Noen ganger føles det som om jeg forsatt har blod på fingrene mine. Det er seigt, litt som karamell. Lukten ligger tungt i klærene mine. Den vil ikke bort. Jeg finner stadig vekk blod under neglene mine, og jeg vasket det franatisk bort. Helt besatt av renslighet, og renselse. 

Klara De Flour forteller oss om lillesøsteren hennes som døde da hun var svært ung. Hun mistenker at broren hennes hadde noe med det å gjøre, men kan ikke si noe med sikkerhet. Han kom i begravelsen hennes, men holdt seg for seg selv. Han hørte ikke til der. Han har alltid vært et vanskelig barn, forteller hun. 


Hun var alltid fasinert over månefasene som liten og hadde en plansje over stadiene på rommet sitt, tiltross for fasinasjonen over himmelfenomener valgte hun å bli klasseforstander og engelsklærer. Jeg hadde rett og slett ikke et hode for vitenskap, sier hun selv.


En av elevene i klassen hennes minner henne veldig om bror hennes, og hun må stadig vekk sende gutten til rektors rom.

Jeg tror han har problemer hjemme, det er så vanskelig for han forstyrrer de andre elevene som faktisk følger med. Jeg ser meg nødt til å sende han til rektors kontor. Jeg har fullstendig gitt opp å lære han noen ting. Så fort han svarer i en frekk tone, eller rekker opp hånden, sender jeg han rett til kontoret til rektor. Jeg orker bare ikke. Han minner meg for mye om søska mine. Han har denne ene siden av seg som er så vakker, hvor hans hele vesen er som å se søsteren min. Han sitter under treet i skolegården og leser bøker. Holder seg litt for seg selv. Han har problemer med å få venner. Det skjønner jeg veldig godt. Han er en umulius i klasserommet. Han skrifter fullstendig. Blir som storebroren min. Brekker blyanter, og lager bare bråk. Er ikke håp for sånne som han. 





Bill Hansen forteller. Jeg løper, og løper. Det er en ball forran meg, muligens et garnnøste (?) Jeg klarer ikke å ta det igjen. Løper så for jeg bare klarer, men når det aldri. Løper så fort at det verker i kroppen, leddene mine er slitne, men jeg forsetter likevel. Nøstet kommer til en kant, og den faller ned, ut av synet mitt. Jeg løper til kanten, men når jeg kommer dit kan jeg ikke se den lengre. Borte.

Klare De Flour: Hopp etter den.

Jeg hopper etter ballen, jeg faller ned. Det gir ikke mye mening, men det er som om jeg faller gjennom forskjellige virkeligheter, forskjellige plan. Som et stort tårn med en verden pr. etasje. Jeg faller og faller. Vet ikke hvilken verden jeg skal stoppe i. Ser ikke ballen noe sted. Nøstet er borte. 

Jeg faller sakte. 

Jeg kikker opp, mot toppen av tårnet jeg befinner meg i. Der oppe, kan jeg se himmelen. Månen er en skarp sigd. 



Men hva vil Mnemosittene oss? Jeg kikker rundt i rommet. Sakte åpner de øyene sine, vender tilbake fra drømmene. 
Dr.Grunfeld: Jeg føler meg alltid trygg når jeg ser den, så kanskje de ikke er onde?
Easter: Symbolet ligner mye på en halv sirkel. Kanskje den har noe med samhold å gjøre?
Emma Thornton: At vi må holde samme tiltross for vanskelighetene i livet vårt. Selv om ting er vanskelig noen ganger, så er enkelte ting her i livet verdt å kjempe for. Hun lener seg over og kysser Easter. Easter: Jeg har savnet deg så utrolig mye kjære. Jeg har savnet deg kjempe masse.
Emma Thornton: Jeg beklager. Jeg er tilbake nå. Skal ikke forlate deg igjen. 
Klare De Flour: Kanskje de vil at vi skal prøve å være bedre versjoner av oss selv? Kanskje de forsøker å sende oss en beskjed?  ... jeg tror jeg skal forsøke å hjelpe gutten i klassen min. Jeg føler det er oppdraget mitt. 
Bill Hansen: Det høres ut som vi alle har mye å gjøre. Tusen takk for at dere kom til dette møte i Society of Dreamers. La oss alle lukke øyene våre. 


Imagine there's a light shining above your head. You can close your eyes if you want. In the center of our circle, there's a shining ball, a globe full of colours, creatures and dreams. Imagine a spoke, like the spoke of a wheel, going from the light above your head to the ball in the center. The spoke is made of white light.We are all connected to the center. Imagine everybody else's lights, and the spoke connecting them to the shining ball. Keep that image for a while.Now, I'm going to count down from ten to one. On one, open your eyes. 

For hver nummer jeg teller forsvinner lyset som binder oss sammen. Først lyset som går fra oss til midten, så lyset over hodet ditt, og til slutt. lyset i midten av bordet.

10
9
8
7
6
5
4
3
2
1
0 ... Du kan nå åpne øyene dine.


Dere har nå spilt Drømmerenes selskap. Takk for at du kom.



La meg legge til, her helt på slutten. Samlingen av tekster, og utdrag er tatt helt etter min hukommelse, og den inneholder ikke alt som ble sagt under spillingen, men snarere utdrag. Høydepunktene. Dette for å gi deg en viss ide om hvordan spillingen var.

søndag 26. mai 2013

Birmingham Expo 2013

Da jeg ankom Birmingham Exp 2013 var det ingen tvil. Det som virkelig står i høysetet her er miniatyrer. Meter på meter var dekket av miniatyrer, og nærmest hele første etasjen på Hilton Birmingham Metropole, var booket for dette. Håndmalte figurer på rekke, klare for kamp. Håpefulle gutter og menn, som satser på at akkurat De kan dra hjem med diplomet i år. I enden av rommet sitter det en enslig mann i 40 årene, på bordet hans står det 4 diplomer. Dette er mannen de må klare å slå. Dette er MESTEREN. 






"Oh, she has a camera!". Bekymrede blikk snur seg mot meg. Beklager svarer jeg, og legger bort kameraet, dere havnet ikke på bildet.

Jeg går videre til rollespillavdelingen. Det er ikke mange av dem, men her og der finner dem. Bortgjemt i kroker, med smilende fjes, som gjerne diskuterer spillsystemer, og rollespill teknikker med deg.

Age of Arthur bruker Fate -systemet. Kjøpes på Drivethrough-rpg.

Franske rollespillskapere har gått fullstendig Goth, og skrevet Les Ombres d' Esteren.



Det som distraherte mest var noe helt annet, ikke spillene, eller miniatyrene. Det var menneskene. Rettere sagt, de som var utkledd. Stormtroopers.

Stormtrooper and I.







"Hvis du ankommer i en Tardis får du gratis inngangsbilleter", stod det i brosjyren jeg fikk. 


ser ut til at de tok med seg en Dalek også.




Tilfeldige bilder av andre ting som var å se på expo-en.

Adventurgame.

Av-art av Ticket to Ride... (?)

Forstod aldri helt hva de holdt på med, men kult var det.

Turnering i Talisman

Quest based miniatyr spill.

Bee-hive. 

Jeg avsluttet kvelden med å spille Society of Dreamers av Matthijs Holter, pitchet ZombiePorno og et par andre NørwegianStyle spill for dem. Vi snakket løst om andre cons som kommer, og fikk et par epostadresser og invitasjoner til events som kommer senere i år. Alt i alt, en utrolig kul dag.

Betatesting Shield Wall


For de av dere som har fulgt med en stund, har kanskje lagt merke til at jeg sjeldent skriver om brettspill. Dette er den første posten hvor jeg utelukket skal snakke om et brettspill. 

Ikke hvilket som helst brettspill heller, men Shield Wall laget av David Mortimer.
Spillet er forsatt i betatest -stadiet, og jeg tenkte å gi han en hjelpende hånd. 

Søkte rundt på det Store Internettet og det eneste jeg kunne finne om spillet og spillskaperen var en enkel post på meetup.com. Om du noen gang befinner deg i London, ta en titt på linken, og se om også du kan spillteste kule spill. 

Brettet.

Spillfasene.
 Dette er et kampspill som omhandler krigen mellom danskene og britene. Morsomt nok var motspilleren min walisisk, og jeg som norsk (så spilte vi begge nabolandene våre). 

Terningene representerer troppene dine. Hvite og gule terninger koster 1 gull i rundene å vedlikeholde. Røde og grønne terninger koster 2 gull, og sorte og blå terninger koster 3 gull. 
Terningene har forskjellige symboler, de representerer "handlinger". Mur, angrep, kommando, og "scout eyes". 

Runden starter med at du beordrer troppene dine ut. Du starter med tropper verdt 5 gull (disse bestemmer du selv oppsettet på). Skjul dem for motspilleren din, og velg handling.

Kommando terninger gir deg muligheten til å forandre en terning på brettet til noe annet, eller du kan bruke den for å få mer gull å bruke på tropper neste runde.
Deretter avslører du handlingene og legger ut brikker deretter. Dette legges ut på midten av brettet, som du kan se på bildet under. 

Jeg valgte en mur handling og to angrep.
Desverre hører ikke alltid troppene på deg. Angrep og mur terninger blir derfor rullet, for å se hva de egentlig gjør. Terninger som blir mur, legges på linjen med mur-brikkene, og terninger som blir angrep, legges på linjen sammen med angreps-brikkene. Tilsammen angir de hvor sterkt motangrep/angrep du gjør. 


Nummeret på midten av brettet indikerer hvor sterkt angrep du må ha for å ta motspilleren din. På bildet over så må jeg ha 3 i angrep for å ta min motander og han må ha 2 i angrep for å ta meg. Siden jeg ikke har 3 i angrep, men motstanderen min møter sine kriterier, vinner han og mottar en hvit kube (av totalt 5) som en indikasjon på at han vant slaget.

Du vinner med å ha 4 hvite kuber. Når alle kubene er fordelt, og du forsatt ikke har 4 hvite kuber, forsetter spillet, men da tar man motspillerens kuber til en av dere sitter med 4. 



Her har jeg vunnet 4 hvite kuber.
Spillet var litt vanskelig å forstå til å begynne med, men etter at vi hadde spilt et par runder falt jeg magisk på plass. Veldig givende spilling, og jeg gleder meg til å se det gitt ut en gang i fremtiden.

Lykke til David Mortimer.

onsdag 22. mai 2013

Dette er ikke slutten, men starten på noe nytt

Det har skjedd, noen sa det høyt. Det stod så klar på skjermen min.

"My Scene Is Dead"

Jeg kjenner det knyter seg i meg. Jeg vil ikke lese mer. Aksepten sitter dypt inne, under tåkelagte tretopper, og mosegrodde stier. Flyvende terninger og kort.
Kampviljen veller opp. Føler for å smelle hånden min i bordet å si :

NEI!

At det er alltid håp.
Men så tenker jeg litt over det, og det er jo på sett å vis sant. Så jeg skriver en kommentar.

This is a very good post. I have been thinking the same for a while. Moving to UK for a while as been cool. I have hanged out at RPG stores, talked RPG theory with costumers, and those who work there. I have pitch Norwegian Style, told them about Itras By, ran a few scenarios for them, letting them have a taste.Will they pick it up, will they play it when I’m not there to feed them with impulses?It’s about time we get back in the game.The scene has been silent for a while. I know I haven’t been as active as I used to be, I got swallowed by the MMO world. I haven’t been on Holmcon for 2 years, and got nothing to show to. No projects, no book, or anything.

Da jeg begynte å henge på forumet (rollespill.net), var vi mange om å holde aktiviteten oppe. De fleste av oss  var studenter i en eller annen form. Vi hadde tiden til disposisjon, vi kunne sitte oppe hele natten å spille rollespill. Den gangen da "all-nighters" var vanlig, mens nå (?), vi har ikke tid, mellom jobb og barn, forpliktelser her og der.

Vi ble kresne. Ville ha 4 timer med "immersion", med fokus på spillet. Spillet stod i fokus, og vi krevde kvalitet. Kvantitenen betydde ikke noe lengre. Å sitte sammen i 16 timer, gjennom natten å kanskje ha 2-3 timer med fantastisk spilling, var ikke ønskelig lenger. Det var ikke plass for det. Hverdagen vår tok over.

Og det var her et sted at jeg falt av. Jeg ledet en gruppe i Pathfinder litt over et år. Vi hadde det kjempe morsomt. De var veldig nye til rollespill, og de vokste mye av å ha meg som spillleder.

[digresjon] En av dem flyttet til Stavanger, og jeg sendte han i retning min første GM og min bror, og nå er de på ferie i Japan sammen. Vennskap knyttet for livet. Jeg er stolt av å ha tatt del i det. [/digresjon]

Guttegruppen min ble bedre og bedre til å dikte opp ting sammen, lot seg ikke blokkere, og kom på fantastiske løsninger på problemene jeg lot de møte. De sultet etter mer lærdom, og jeg ville gi dem verden.
Overtalte kjæresten min til å lede Burning Wheel for dem. De slukte det. Elsket det.
En stund spilte jeg sammen med dem, men jeg hadde ikke energi til å spille tre kampanjer, jobber 100 % plus helgearbeid samt Hyperion møter. Det ble for mye, så en etter en falt rollespillgruppene jeg spilte med bort, til jeg satt igjen med en gruppe. Den gruppen var egentlig bare for det sosiale, med lavterskel spilling for trøtte barneforeldre. Passet meg fint.

Så flyttet jeg til England, og dataspillet World Of Warcraft tok opp mer og mer tid. Nå og da spiller jeg rollespill med "noobies". Samme som guttegruppen min i Oslo, har også disse ikke spilt mye rollespill, men kastet et par terninger her og der i DnD. Når de møter meg, oppdager de at rollespillverdenen er så mye mer. De får muligheten til frispilling, rollespill poesi. Jeg slenger hele arsenalet mitt på dem, gir de utfordringer, og pusher grensene deres for hva som er mulig i et rollespill. Jeg drar de opp til mitt nivå og sender dem ut i verden, akkurat som guttegruppen. Flyter videre, og forhåpentligvis så møter de noen på sine reiser og forsetter å spille rollespill.

Så kanskje jeg har noe å se tilbake på, viten om at det er 10 menn der ute som kan mer om rollespill og friform, fordi jeg næret sulten deres. At det er jeg som er jedien, og ikke lenger en padawan. At jeg hele tiden har sett opp til de "store gutta", som Mørkrid, og Holter. At jeg nå er en av dem. En Jedi Master.

For det er vel det vi trenger, folk som meg som finner mennesker som er nyskjerrige og lærer dem opp i kunsten? Sånn at vi ikke sitter der en dag på gamlehjemmet og lurer på hvorfor ingen andre spiller rollespill lengre?

Dette er ikke slutten, men starten på en ny generasjon.

torsdag 2. mai 2013

Nett-rengjøring?

Har du noen gang gått tilbake til gamle poster på FB, eller andre sosiale medier, og tenkt over hva du skrev? Hva om noen gikk tilbake et par år og leste de tingene du skrev, kan du forsatt stå for det?
Gamle bilder fra en fest du var skikkelig teit, som kanskje svever der ute på verdenveveren.

De er kanskje påtid med en nett-rengjøring.

Allen Mireles postet nylig en liste på hvordan gjøre digital vårrengjøring i 5 steg.
Du kan lese artikkelen her.