fredag 12. april 2013

Den sosiale utfordringen - spilleverden

Vit at jeg med denne posten mener å komme frem til noe essensielt, men jeg vet ikke helt hva det er jeg skal finne ut av. Den trenger å bli skrevet først.

Jeg heter Dina, og jeg spiller World Of Warcraft, er kanskje det første jeg må etablere. Jeg har spilt i 7-8 år, hadde en liten pause på litt over halvåret 4 år tilbake. Bortsett fra det, har spillet vært der, på hele reisen. Alle de årene. Jeg har logget på; med venner, med fremmede, delt gleder og sorger.
De som ikke var venner fra før av, vel de ble man gjerne venner med.

Da jeg begynte å spille, spilte jeg med en kjæreste, vi bodde sammen, og spilte med hans venner. Det var en liten koslig gjeng. Fant sjeldent på noe med andre vi ikke kjente. Det var bare oss. På en måte.

Senere. Ja, etter at forholdet tok slutt og jeg begynte å spille med den nye kjæresten min, begynte jeg å spille med andre, nye mennesker. Men det var først etter at nevnt kjærest begynte å spille andre spill, at jeg aktivt søkte World Of Warcraft. Som mitt eget. Jeg ble guildleder for en koslig gjeng med spillere. Mange av oss holder sammen forsatt, 3-4 år senere. Andre, har sluttet å spille, flyttet server eller lignende.
Akkurat som i den "virkelige" verden. Noen venner er for livet.

Denne gruppen med mennesker ble viktig for meg, i min hverdag. Jeg gledet meg til å logge på skjermen og snakke med dem igjen. Vi brukte mye tid på planlegging av ting å gjøre sammen, oppdage nye aspekt med spillet. Gjøre nye ting, og gamle ting. Venner.
Noen ganger kommer det folk som ikke liker den "overvennlige" holdningen til andre spillere, og ødelegger morroa vår. Vi har sett mye. Internett troll er i MMO'er også.
Movers and Makers.

I fjor skrev jeg en post om at jeg skulle besøke en gjeng av dem jeg spiller med. Lite visste jeg da, at den turen kom til å forandre livet mitt. Det å se menneskene du har tilbringt så mange timer sammen med, styrker gjerne vennskapsbåndet. Knytter oss tettere sammen.

Da jeg noen få uker etter besøket fikk høre at guildlederen for Darcbrotherhood var på sykehuset, var jeg der så godt jeg kunne, støttet mennesker som logget på, snakket med dem. To uker senere døde hun.
34 år gammel. Nydelig dame, med en 2 åring. Mannen hennes spilte også. De hadde møttes gjennom spillet en del år tidligere. Bestemte seg for å treffes, og gift ble de.

Guildet tok nyhetene veldig hardt.

Hvordan skaper man plass for sorg i en MMO?
Hva er den beste måten å håndtere andre menneskers sorg, når ditt eneste medium er skjermen/ spillet og stemmen/ ventrilo ?

Det ble vanskelig for oss alle.

Jeg pakket sakene mine og reise tilbake til England for å støtte dem i den vanskelige tiden som ville komme.
I dag... Sitter her forsatt.

Sakte men sikkert leges sårene. Det felles forsatt tårer her i hus. Det kan være alt fra en sang på radioen, til det å se en gitt gjenstand i spillet.
Minner Med Henne.
Av Henne.

Sist uke samlet vi sammen en gruppe av spillerene, vennegjengen som har holdt sammen lengst. "De første" "Grunnleggerene" Plutselige tårer, ett ølglass reist i hennes minne. Historiene. Alltid historiene.

De fleste i guildet har flyttet karakterene sine til andre guild. De fleste, fordi de ønsker å gå videre, forsette livene sine. Stemningen ble noe deprimerende. Jeg skjønner dem godt.
Men.
Jeg blir. Jeg holder armene ut, klar til å ta imot, om noen trenger å gråte, snakke eller bare for stillheten, nærværet. Jeg er her.

Det er denne sosiale utfordringen da, Folk må ikke glemme at de andre karakterene, også er mennesker.

World Of Warcraft - Update

Darcbrotherhood har død litt ut, det samme har The Dominions Of Elites. Har derfor flyttet en av karakterene mine over til Dark Mythology for å raide med dem.

Siste uke klarerte vi 6/6 Mogu Shan Vaults, i dag 3/6 Heart Of Fear på normal 10 manns-raid.

Emperors


Garalon